Den norske kampen om kvinners rett til selvbestemt abort

Av Sylvi Dybvik i Ottar 2020

Mens kvinner har hatt behov for å regulere antall svangerskap og fødsler, har kvinnekroppen og kvinners seksualitet vært under streng kontroll. Med fare for liv og helse har kvinner utsatt seg for metoder som årelating, inntak av giftstoffer og andre risikofylte inngrep for å avbryte svangerskap. 

I Norge ble fosterutdrivelse sidestilt med drap og straffet med døden fram til 1842. Etter dette kunne kvinner dømmes til straffarbeid i inntil seks år for abort. Kun på sterke medisinske indikasjoner ble det åpnet for provosert abort. I straffeloven av 1902 § 245 het det at «Kvinde der ved fordrivende Midler, eller paa anden Maade rettstridig dræber det Foster hvormed hun er svanger, eller medvirker hertil, straffes for Fosterfordrivelse med Fængsel indtil 3 Aar». Loven skulle bli stående i seks tiår. 

Pioneren Katti Anker Møller

Abortkampen i Norge startet i 1913, da Katti Anker Møller skrev et innlegg om kvinners selvråderett i avisa Socialdemokraten. Hun krevde legalisering av abort og legehjelp til kvinner som ønsket svangerskapsavbrudd, og anså abortsaken å være et klassespørsmål, fordi arbeiderklassen ikke hadde samme tilgang til abort som over- og middelklassen.

Innlegget møtte sterk motstand, men hun fortsatte sitt arbeid for kvinners reproduktive rettigheter i visshet om at hun talte på vegne av svært mange.

Økt engasjement i mellomkrigsårene

På 1920-tallet ble § 245 diskutert i arbeiderkvinnebevegelsen, men det var ingen samlet kvinnebevegelse bak kravet om å avkriminalisere abort.

Først i 1930 tiltok debatten, da en arbeidskomité i Den norske lægeforening gikk inn for endring i abortlovgivningen. De ville opprette egne kommisjoner som kunne innvilge abort både på medisinske, humanitære og sosiale indikasjoner. Tove Mohr satt i arbeidskomiteen, og tok avstand fra at kommisjoner skulle avgjøre kvinners skjebne. I likhet med sin mor Katti Anker Møller, mente hun at kvinnen skulle være suveren i dette spørsmålet, men fikk liten støtte for sitt krav blant kollegene.

Debatten fortsatte utover 1930-årene, og abortmotstanderne mobiliserte sterkt. Ikke bare kjempet de for å forhindre en liberalisering av loven, de ønsket å innskrenke gjeldende lov. Argumentene var mange: det ufødte liv var hellig og måtte beskyttes, med bedre velferdsordninger ville behovet for abort forsvinne, ved en liberalisering kunne kvinner bli presset til abort eller en risikerte at kvinner ble mer opptatt av materielle ting enn å føde barn. Kvinneorganisasjoner på venstresida tok til motmæle, men til tross for at Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakta fra midten av 1930-tallet, ble det aldri fremmet forslag om lovendring før krigen brøt ut. 

Etterkrigstida 

Selv om feminister var opptatt av abortsaken, var det lite bevegelse i årene etter krigen. Kvinner ble fortsatt overlatt til det illegale markedet for å avslutte uønskede svangerskap, men dødeligheten av illegale aborter var langt færre enn ti år tidligere. I 1960 vedtok Stortinget en lov som tillot svangerskapsavbrudd ved fare for kvinnens liv, eller dersom hun risikerte alvorlige fysiske eller psykiske lidelser ved å gjennomføre svangerskapet. Fra da av var det ikke opp til den behandlende lege å avgjøre hvorvidt vilkåret for abort var oppfylt, beslutningen skulle tas i en nemnd.  

Det viste seg at nemndene gjorde ulike vurderinger, og innvilgelsesprosenten varierte. Unge, ugifte kvinner fikk gjennomgående flere avslag enn godt voksne, gifte. Abortloven av 1960 var restriktiv, men åpnet likevel for at flere kunne få utført trygge aborter. Det ble opprettet frivillige opplysningskontorer som ga kvinner informasjon om hvilke nemnder de burde søke hos for å få medhold. Opplysningskontorene drev også påvirkningsarbeid for å skape en mer liberal praksis. 

På vei mot selvbestemt abort

På Arbeiderpartiets landsmøte i 1969 fikk Grete Irvoll flertall for et benkeforslag om å programfeste retten til selvbestemt abort. Da partiet fikk regjeringsmakt fire år seinere, hadde de i utgangspunktet støtte fra SV. Lovforslag om selvbestemt abort ble fremmet for Stortinget i 1974, men til tross for at venstresida hadde flertall, var det stor spenning rundt avstemningen. Det var uenigheter innad i SVs stortingsgruppe, som hadde fristilt sine representanter, og utfallet var ikke gitt. Feminister kjempet intenst fram mot 31. oktober, da forslaget skulle behandles i Stortinget. Det falt med én stemme – den kristne SV-representanten Otto Hauglin stemte mot den nye loven.

Noen måneder senere ble det fremmet et nytt lovforslag, som ble vedtatt i juni 1975. Abort kunne nå innvilges også av sosiale grunner, og kvinner skulle ikke lenger bli straffeforfulgt for illegal abort. I lovforslaget lå det reservasjonsrett for helsepersonell, noe som opprettholdt regionale forskjeller i tilgangen til abort. 

Kvinnebevegelsen fortsatte kampen for de reproduktive rettighetene etter nederlaget i 1974. 30. mai 1978 ble det igjen stemt over lovfestet rett til selvbestemt abort, og med én stemmes overvekt ble kvinner gitt myndighet til å bestemme over egen kropp inntil 12. svangerskapsuke. 

Klarer du én, klarer du to

I nesten 40 år skjedde det lite på abortfronten, selv om kvinnebevegelsen innimellom måtte mobilisere for å skjerme loven mot angrep. I 2014 minnet Solberg-regjeringa oss på viktigheten av en sterk kvinnebevegelse, da de la fram forslag om at leger skulle få reservasjonsrett ved søknad om abort. Etter store protester ble problemstillinga omgått ved at kvinnen selv skulle signere begjæringa. 

I 2018 trakk titusenvis ut i gatene for å markere sin motstand mot at statsministeren ville lokke KrF inn i regjeringen med å love innstramminger i abortloven. Mobiliseringen førte fram og loven beholdt muligheten til å avbryte svangerskap ved alvorlig sykdom hos fosteret. Det vi tapte var som kjent at retten til selvbestemt fosterreduksjon ble fjernet, for klarer du én, klarer du to. Denne retten vil vi få tilbake dersom nemndsordningen fjernes og grensen for selvbestemt abort utvides. Det blir vår neste kamp i abortsaken.